Emil, 7 år gammel, var en veldig glad gutt. Han hadde blondt hår, blå øyne, og kort hår som alltid sto litt rett opp. I dag hadde han på seg sin favoritt blå t-skjorte og oransje shorts. Emil *elsket* å være sammen med folk! Han var super sporty og likte å skate på rampen ved lekeplassen.

I dag var Emil på stranden med mamma og pappa. Solen skinte, og bølgene rullet inn mot land. Emil løp rett ned til vannkanten. "Se, mamma! Se, pappa!" ropte han og pekte på en stor bølge som kom mot ham.

Men denne bølgen var ikke som de andre. Den var ikke bare stor, den glitret! Den glitret med alle regnbuens farger! Da bølgen traff land, forsvant den ikke. Istedenfor ble det igjen en liten, glitrende vanndam.

Emil var nysgjerrig. Han gikk forsiktig bort til dammen og kikket ned i den. Plutselig, *plopp!* Emil var inne i dammen!

Men det var ikke en vanlig dam. Emil var ikke våt! Istedenfor følte han seg som om han svevde. Han så seg rundt og så at han var i en tunnel av glitrende vann. Tunnelen beveget seg fremover, og Emil lo av glede. Det føltes som en super rask stisykkeltur, bare under vann!

Plutselig stoppet tunnelen. Foran Emil var en stor, boblende boble. Boblen sprakk, og Emil fant seg på en ny strand. Men denne stranden var annerledes. Sanden var lilla, og trærne hadde rosa blader.

Små, glitrende fisker hoppet opp av vannet og hilste på ham. "Velkommen til Regnbuestranden!" sa en liten fisk med en hatt. "Vi har ventet på deg, Emil!"

Emil var forbløffet. "Hvem er dere? Og hvordan vet dere navnet mitt?"

"Vi er de glitrende fiskene," sa fisken med hatten. "Og vi vet alt! Den magiske bølgen sendte deg hit fordi vi trenger din hjelp! Vi har mistet vår regnbuefarge. Alt er bare lilla og rosa!"

Emil tenkte seg om. Han var god til å hjelpe folk. "Jeg skal hjelpe dere!" sa Emil.

De glitrende fiskene fortalte at regnbuefargen var blitt tatt av en trist krabbe som bodde i en mørk hule langt oppe på fjellet.

Emil klatret opp fjellet, og det var nesten like gøy som å skate!

Da han kom til hulen, fant han Krabba sittende alene. Krabba hadde alle regnbuefargene i en liten kiste. "Hvorfor er du så trist?" spurte Emil.

Krabba sukket. "Jeg er trist fordi ingen vil leke med meg. Alle sier jeg er gretten."

Emil smilte. "Jeg vil leke med deg!" sa Emil. "Og jeg tror de glitrende fiskene vil leke med deg også, hvis du gir dem regnbuefargene tilbake. Da kan vi alle leke sammen på Regnbuestranden!"

Krabba smilte for første gang på lenge. Han ga Emil kisten med regnbuefargene. Emil løp ned til stranden og ga fargene tilbake til fiskene. Med en gang ble alt fargerikt og vakkert igjen!

De glitrende fiskene jublet, og Krabba kom ned fra fjellet. Emil, de glitrende fiskene og Krabba lekte sammen hele dagen.

Til slutt, da solen begynte å gå ned, dukket den magiske bølgen opp igjen. Emil sa farvel til sine nye venner og hoppet inn i bølgen. *Plopp!* Han var tilbake på stranden ved siden av mamma og pappa.

"Hvor har du vært, Emil?" spurte mamma. Emil smilte. "Jeg har vært på Regnbuestranden og lekt med de glitrende fiskene og en trist krabbe!"

Mamma og pappa lo, men Emil visste at det var sant. Han hadde hatt et fantastisk eventyr. Og han visste at selv om han var hjemme nå, ville han aldri glemme sine nye venner og den magiske bølgen.